Don't quit

Often and in different situations and different places we can tell ourselves: don't quit. 

We're not a failure until we fail to try.

We've heard a lot about the love of God; His love for each individual on this earth. He loved me and you enough to save us. He sent Jesus.

Jesus loves the people we don't love - the ones that irritates us, the ones we don't care for, the ones that don't interest us. He loves the ones doing all the things we don't think they should be doing, the ones living lives we wouldn't dream of living.  He wants every one of these people into heaven.

How can we do it? 

Live our lives in a way that'll show God's heart for every person we meet? How can we live our lives involved with God's rescue? How can we live our lives in this world connected to Him?  

I have doubts and questions.  I often feel the night is dark, I feel the hills are steep, and I often lose my way.  But I don't want to quit.  I want to live with Jesus, and I'm praying that in some way my life will show the love of God, making a difference in someone's life.  In the midst of my ordinary days I'm yearning for a life doing something in His kingdom that might help individuals find their way to Jesus.

It's not about trying, it's about training.

God doesn't want our efforts, He wants to be present in our lives. He wants us to train - over and over again - so we can grow spiritually. He doesn't want actors in a play-like life. He wants us to live forever in His kingdom.  He wants us to grow more like Him.

Dobbeltmoral

I dag har jeg gått tur med vår datters hund, fordi hun har ødelagt foten.  Jeg har kjørt mor og far si campingvogn til Figgjo, for å klargjøre den til salg (selv om jeg egentlig ikke kan kjøre med vogn). Jeg har brukt kvelden på å hjelpe fostersønnen vår å flytte.  På fredag skal jeg på møte med NAV i Hå, for å bistå en annen ungdom.  Så mange som trenger litt ekstra.
Av og til lurer jeg på om folk virkelig tenker på hva prisen er, når de snakker så romslig om å hjelpe.  Det er så lett å kaste om seg med de store ordene, men hva når ungdommen uten familie eller flyktningen står på døra di?
Vi stiller så høye krav til hvordan vi selv vil ha det.  Men når det kommer til "de andre", er det ikke så nøye.
Så mange debatter om flyktninger, det er ikke måte på hvor positive folk er - i ord. Men hva når det koster "meg" noe personlig? Når jeg må betale mer skatt?  Når de skal bo - hos meg?  Når jeg må bruke mine private penger? Kjøpe det serviset de ikke har? Finne ny sofa, når spilene stikker ut av den de har i leiligheten? Når jeg må bruke av min tid?
Når de kommer til Norge uten grunnskole, hva gjør Norge?  Ingenting.  Når de ikke forstår regelverket? Ingen til å hjelpe.
Ikke snakk til meg om å hjelpe.  Jeg blir helt syk av dobbeltmoralen rundt meg.
Jeg er negativ til å ta imot tusener, når vi egentlig tenker "ja, vi vil hjelpe, men ikke jeg"

Sannhet

Jeg grubler mye på dette med sannhet. Alt vi sier og gjør har utgangspunkt i hva vi tror på.  Da tenker jeg ikke bare på Gud.
Da jeg gikk i 7.klasse, hadde jeg et prosjekt om Mars.  Jeg slo opp i leksikon og leste masse. Og skreiv.  Og alt jeg skreiv var tull etter få år.  Da tiden var inne for å klare å sjekke hva som var sant, så var alle teoriene en hadde feil.
En gang trodde en at jorden var flat.  Det var også tull.
Ethvert samfunn legger til grunn noe de tror er sant.  Så forandrer det som er sant seg.  Da skal vi tro at det nye er sant.
Men jeg klarer det ikke.  Jeg går og venter på det nye.  Jeg driver og etterprøver alt som blir påstått å være sant.  Og ofte holder ikke folks sannheter mål.
Jesus sier at Han er sannheten.  Men hvem er Han?  Også det er det mange teorier om.  Mange av de teoriene og påstandene holder heller ikke mål.  De stemmer verken med livet eller Bibelen.
I jobbsammenheng legger vi til grunn ymse forskning og teorier som passer med egen oppfatning, og legger det til grunn for hva vi gjør.  Men hva når kartet ikke stemmer med terrenget?
Jeg klarer ikke å svelge unna enhver sannhet som blir servert.  Jeg vil vite hvorfor og jeg vil gjerne se med egne øyne at det som hevdes kan sees i min virkelighet.