I dag har jeg gått tur med vår datters hund, fordi hun har ødelagt foten. Jeg har kjørt mor og far si campingvogn til Figgjo, for å klargjøre den til salg (selv om jeg egentlig ikke kan kjøre med vogn). Jeg har brukt kvelden på å hjelpe fostersønnen vår å flytte. På fredag skal jeg på møte med NAV i Hå, for å bistå en annen ungdom. Så mange som trenger litt ekstra.
Av og til lurer jeg på om folk virkelig tenker på hva prisen er, når de snakker så romslig om å hjelpe. Det er så lett å kaste om seg med de store ordene, men hva når ungdommen uten familie eller flyktningen står på døra di?
Vi stiller så høye krav til hvordan vi selv vil ha det. Men når det kommer til "de andre", er det ikke så nøye.
Så mange debatter om flyktninger, det er ikke måte på hvor positive folk er - i ord. Men hva når det koster "meg" noe personlig? Når jeg må betale mer skatt? Når de skal bo - hos meg? Når jeg må bruke mine private penger? Kjøpe det serviset de ikke har? Finne ny sofa, når spilene stikker ut av den de har i leiligheten? Når jeg må bruke av min tid?
Når de kommer til Norge uten grunnskole, hva gjør Norge? Ingenting. Når de ikke forstår regelverket? Ingen til å hjelpe.
Ikke snakk til meg om å hjelpe. Jeg blir helt syk av dobbeltmoralen rundt meg.
Jeg er negativ til å ta imot tusener, når vi egentlig tenker "ja, vi vil hjelpe, men ikke jeg"
